Sørstatsplantasjen Laura – et uvanlig portrett av en kreolsk familie

Sørstatsplantasje Laura

At the earnest insistence of my three children, Lollie, Daisie and Charlie Jr., I write the memories of my childhood days on the old plantation in Louisiana for them. I have concluded to do so, before my memory begins to fail me, for I realise that I am the last one of my generation left who could tell them of life in the South as I knew it, and of the old plantation home where I first saw the light of day.

Dette er ordene til Laura Locoul Gore, den siste sjefen for det som ble kjent som Laura Plantation. Kreolkvinner drev forretninger og eide land lenge før anglosakserne. Kreolene var pragmatiske; allerede tidlig på 1800-tallet var det slik at det smarteste barnet – uavhengig av kjønn – overtok familievirksomheten.

Det var også kreolsk tradisjon at den eldste datteren hadde ansvar for å bevare familiens historie, så Laura skrev ned alt hun husket om sin sørstatsplantasje da hun var 74 år gammel. Og selv om hun etterhvert forlot plantasjen og den kreolske verden, hadde hun sterke følelser rundt sin families historie og tradisjoner.

Lauras historie forteller om en gradvis nedbryting av et gammelt familiedynasti i Louisiana, og av den kreolske levemåten.

 

Generasjon I: Historien begynner…

… med general Guillaume Duparc, en svært voldelig franskmann som ankommer sørstatene for å kjempe mot LaFayette etter å ha drept en mann i en duell i Frankrike. Etter at Louisiana blir en del av USA, får han et landområde langs vestbredden av Mississippi som takk. Her bygger han en sukkerplantasje. I 1808, bare fire år senere, dør Guillaume, og hans enke Nanette er nedtegnet som den første plantasjepresidenten.

I 1830 ønsker Nanette å trekke seg tilbake og flytter til et mindre hus på eiendommen, Maison de Reprise. Datteren hennes, Elisabeth, tar over som plantasjepresident, men Nanette er fremdeles med. Hun mottar årlig 75 000 dollar for konsulenttjenester. 94 år gammel blir Nanette drept idet en bombe treffer Maison de Reprise under den amerikanske borgerkrigen.

Generasjon II

Elisabeth er ikke særlig glad i livet på plantasjen. Hun vil heller bo i et av familiens syv hus i New Orleans. Her møter hun franskmannen Raymond Locoul og gifter seg med han. Laura omtaler de to som et kjærlig ektepar. Raymond kommer fra en vingård i Bordeaux, og snart begynner de med import av vin, i tillegg til sukkerproduksjonen.


Maison de Reprise og slavehytter

Den misfornøyde broren

Elisabeths eldste bror Louis har arvet sin bestefar Guillaumes hissige temperament. Når søsteren arver plantasjen i stedet for han, får han raserianfall og dreper to menn (noe som beviser at han ikke er det smarteste barnet, spør du meg…) For å hysje ned skandalen blir han sendt til Frankrike hvor han treffer, og gifter seg med, Fannie. De får en datter, Eliza.

Nanette frykter Napoleon, og truer med å trekke tilbake økonomisk støtte til Louis og hans familie om han ikke kommer hjem til plantasjen øyeblikkelig. Dermed blir Louis virksomhetens agent i New Orleans, noe som passer hans bon vivant-personlighet fortreffelig.

Unge Eliza er alles yndling og hun må være perfekt på alle måter. Som mange andre får hun acne i tenårene. Da reiser familien til Frankrike så Elizas urene hud kan behandles av en lege. Beklageligvis gir legen henne en altfor stor dose medisin og 16-åringen dør. Moren Fannie blir oppslukt av skyldfølelse og forlater aldri plantasjen igjen. Dette skriver hun til en venn:

I no longer expect anything pleasant in my life. That has been my destiny always sorrows and anxiety. That is how I spend my life and I am utterly annihilated. I am sure that I will never be happy, ever again.

Louis takler ikke konas selvpåførte isolasjon. Han forlater henne og flytter til New Orleans, hvor han tilbringer de neste 18 årene sammen med to slavepiker.

Generasjon III

Tilbake til Elisabeth, som ikke er særlig fornøyd med sin sønn Emile. Han er en svekling, altfor sensibel og sympatisk overfor slavene. Han må bli tøffere, så han sendes i militæret – i Frankrike – i en alder av 12 år.

Family photos, Laura plantation

Det viser seg at Emile trives godt i Frankrike. Men han foretrekker jusen. Og kunst; han blir til og med venn med Victor Hugo. Som 33-åring kommer han tilbake til Louisiana og setter opp advokatpraksis. Mor er ikke særlig fornøyd og gir han et ultimatum: slutt med det advokat-tullet og kom og driv plantasjen i stedet. Ellers vil hun selge alt sammen og ta med familien til Frankrike. I så fall må Emile bli igjen, uten et rødt øre.

Emile gjør som han blir fortalt. Kort tid etter gifter han seg med en fjern kusine, Désirée, en ekte kreolerkvinne. Når Elisabeth dør i 1884, arver Emile plantasjen, som nå er verdt hele 6,5 million dollar.

 

Generasjon IV: …og så var det Laura

Laura er det eldste av Emile og Désirées tre barn. Hun føler presset og nøler med å ta over driften av gården. Laura vil ha en utdannelse og studerer i New Orleans i de neste fem årene.

I mellomtiden går det ikke så bra på Laura-plantasjen. For første gang i historien tas det ut et lån. Laura tror det er dette nederlaget som tok livet av faren. Etter at Emile dør i 1879 fortsetter Laura å drive plantasjen i 10 år, men mistrives sterkt. Hun bruker mesteparten av sin tid på å reise, og treffer Charles Gore i New Jersey. Etter å ha være hemmelig forlovet i seks år gifter de seg – og auksjonerer bort eiendommen.

I had turned my back upon the past and the past seemed to me like a blank book… The old plantation was sold on the 14th of March, 1891, for a mere song [nåverdi 19 000 dollar]… I waved my last farewell from the boat and closed my eyes and cried.

Laura-plantasjen i dag

8534802011_5f6af12e84_z
Hundre år senere har plantasjen forfalt og det siste familiemedlemmet er aldrende og barnløs. I 1993 overtar The Laura Plantation Company. Selskapet restaurerer eiendommen og åpner plantasjen for publikum.

Laura-plantasjen har ikke et grandiost hovedhus a la Tatt av Vinden. (Oak Alley, som ligger rett i nærheten, er et godt eksempel på denne typen plantasje, og er også verdt et besøk). Men med den unike 200 år gamle familiehistorien og det fascinerende glimtet av kreolsk levemåte, synes jeg Laura-plantasjen var mer interessant.

Mot slutten av sitt lange liv skriver Laura:

Looking back upon the past, I have had many ups and downs.
The downs seemed very hard to bear when they came.
And, when the ups appeared,
I usually forgot the cares and sorrows of the past.
Summing up my life,
I feel I have much to be thankful for.
I was blessed with friendships that were priceless to me.
I was surrounded by love always;
The worship of my father and mother,
the truest and most perfect love of my husband
and the sweetest consideration and love of my children.
God bless them all.
And, to dear, old Louisiana, the land of my birth,
I love you and am true to you still.

Laura Plantation – praktisk info

8535911580_a72b24cd5d_z

  • Laura-plantasjen ligger 55 kilometer fra New Orleans. (Adresse: 2247 Highway 18, Vacherie, LA 70090)
  • Plantasjen er åpen kun for guidede omvisninger: den første er kl 1000 hver dag, den siste kl 1600. Det er ikke lov å vandre rundt på egenhånd.
  • Omvisningene er på fransk eller engelsk.
  • Inngangspenger: USD 20/6/gratis for voksne/barn 6-17/barn under 6.
  • Om du ikke har lyst til å kjøre selv, arrangeres det plantasjebesøk fra New Orleans. Noen av disse besøker både Laura-plantasjen og den mer tradisjonelle Oak Alley. Det er interessant å sammenligne de to.
  • Lauras historie, Memoirs of the Old Plantation Home, kan kjøpes på plantasjens webside.

Disclosure: I New Orleans var vi gjester av New Orleans Conventions & Visitors Bureau. Jeg har selvfølgelig full frihet til å skrive hva jeg vil, som alltid.

Tags:

No comments yet.

Leave a Reply

css.php